22.06.2006 - Blodspor med forviklingar - og en elg :-)
Ludo har en periode nå gått svært gode spor, og er meldt på ordinær prøve den 2 juli. På grunn av en del "greier" på hjemmebane (som også går under betegnelsen Sirkus Willersrud) kom jeg meg ikke ut kvelden i forveien, men la sporet om morgenen ca kl 9, og så gikk vi det kl 20. Jeg la med vilje et vanskelig spor; flere blodopphold - også i vinkel, brukte svært lite blod og gikk gjennom ulik type vegetasjon, blant annet et fuktig elveleie i høye bregner - vinkel midt inni og over bekken, for så rett opp en skrent og ut i åpen skog igjen. I dette området er det også stor tetthet av både elg og rådyr, så forstyrrelser i form av kryssende ferskspor er garantert tilstede. Men - jeg hadde ikke regnet med at det ut over dagen og på kvelden blåste ganske kraftig, og kombinert med at sporet bare var ca 11 timer gammel (eldre spor "ligger" bedre i bakken) så ble dette vanskeligere enn jeg hadde tenkt..
Klar som ett egg...
Ludo tok an sporet bra, og jeg så med en gang på måten han "pendlet" på at vinden påvirket sporet. Det er nå han trenger rutine på å jobbe med snuta ned i bakken fremfor å jobbe på overvær, noe han dessverre har tendens til. Første vinkel etter ca 150 m gikk bra, blodoppholdet gikk også ganske greit - men så dro han ned over mot elva hvor et dyr hadde gravd seg en liggeplass, sikkert et rådyr. Det måtte jo sjekkes grundig... Derfra måtte han manes litt til å jobbe mot sporet igjen, men tok det an igjen og jobbet seg helt utmerket gjennom det tette elveleiet hvor knapt halen stakk opp over bregnene :-) Vinkelen her tok han på flekken, her hadde åpenbart ikke vinden påvirket spoet, rett over bekken og oppover bakken. Så var det vinkel med blodopphold, og her begynte en runderingssekvens en brukschampion verdig - frem og tilbake, frem og tilbake, rundt og rundt - selvfølgelig lenger og lenger vekk fra sporet. For her hadde det gått både det ene og det andre! Jeg er temmelig sikker på at hadde dette vært en prøve, så hadde vi gått oss grundig langt langt ut på feil jorde og aldri kommet tilbake igjen. Så jeg tok ham tilbake til vinkelen med blodoppholdet, og omsider gikk han på og jobbet seg akseptabelt inn til sporslutt - selv om motivasjon og konsentrasjon virket å være på gyngende grunn.
En god diskusjon om skanken hører med...
På vei tilbake i skogkanten slapp plutselig Ludo skanken og stirret inn i skogen. Jeg så han tok overvær av noe, så jeg tittet godt etter jeg også. Og der stod jammen en elg og studerte oss. Harald hadde gått i forveien mot bilen, så vi fikk ikke noe bilde av den. Jeg sier jo alltid at jeg er så redd for elg, og det er jo litt skummelt det at de ofte bare står og ser på deg - og noen ganger går mot deg for å få ferten av deg. Uansett føler jeg alltid en viss andektighet når jeg plutselig er så nær et vilt dyr, det gir en god følelse. Og denne karen, han tok med seg SINE bein når han så at vi hadde med oss beinet til søsteren som ingen hadde sett siden hun krysset E6 i mai...