Spennende juleforberedelser...
Søndag 17/12 tegnet til å bli en helt vanlig hektisk førjulssøndag, julekort skulle skrives og pepperkakehuset pyntes. Men så kom en telefon, om vi kunne komme og hjelpe til i søk etter et påskutt rådyr. Da blir det selvfølgelig fart på både kropp og følelser, tanken på at et dyr er skadeskutt er vond. Beskjeden gikk ut på at man trodde at dyret var dødt og lå ute i terrenget et sted, for skytteren mente selv å ha truffet godt og det var mye lyst blod (indikerer skudd i lunge) på skuddstedet. Likevel var dyret borte, og man kunne ikke utelukke at det var i live. Men selv ved et dødelig skudd kan et rådyr bevege seg utrolig langt på noen øyeblikk, og ofte er det da omtrent umulig å finne igjen uten hjelp av hund. Samtidig er det viktig å ikke ødelegge forholdene for en ettersøkshund dersom det er behov for det, derfor bør man ikke selv tråkke særlig rundt og lete i området dersom man har mistanke om skadeskyting. Et ettersøk skal ikke settes igang før det har gått minst 1 time, slik at et eventuelt skadet dyr ikke stresses unødig og heller får lagt seg ned.
Så vi ankom etter å ha dratt litt mer hensiktsmessige klær utenpå pysjen (jada, klokka var faktisk 12...) og fått lille Simen anbrakt hos farmor. Ludo ble skikkelig gira når han så ansamlingen av jegere, og det var tydelig at blodlukta rev i nesa hans allerede på lang avstand. På skuddstedet var det mye blod, og det kunne ses store blodflekker i fluktretningen. Dyret hadde stått oppe på en liten åskam, slik at det var blitt borte nedover en bratt og tett skråning.
Problemet med et slikt spor er at det lukter så sterkt av blod og rådyr over hele området, og hunden går omtrent i en slagt tunell av lukt. Derfor blir søket ofte ikke så nøyaktig og konsentrert langs bakken som det en kunne ønske, ihvertfall ikke for en hund som Ludo som ofte tar overvær dersom sporet er ferskt. Men så - med nervene på høykant - satte jeg han på den første blodflekken (som om han ikke hadde fattet poenget allerede...) etter å ha fått anvist dyrets fluktretning. Ludo tok an sporet umiddelbart, men ganske raskt vinklet han mot venstre og langs åskammen istedenfor nedover. Jeg ble umiddelbart skeptisk - det ble visstnok de andre også - det var jo ikke den retningen dyret forsvant!? Men så ser jeg det - etter mange meter med bankende hjerte og tvilen i høysetet - EN LITEN BLODFLEKK PÅ EN PINNE!! Det var akkurat det jeg trengte for å få teorien inn i hodet igjen - stol på hunden! Så gikk det nedover, gjennom skog og kratt i godt tempo før Ludo stopper og kommer mot meg. ???? Da oppdager jeg plutselig at jeg nesten tråkker på et dødt og blodig rådyr. DEN følelsen kan ikke beskrives :-) Ludo hadde gjort en kjempejobb og gått rett på sporet hele tiden, men siden det luktet så sterkt måtte han sannsynligvis passere dyret og registrere at lukten ble litt svakere før han kunne lokaliserte det nøyaktig. Selv om gleden over å ha gjort en bra ettersøk var stor, så var uansett det viktigste at dyret var dødt og ikke hadde lidd.
Dette var noe annet enn en sur gammel skank!!!!!!!!! (Ludo fikk blodfersk lever som takk for jobben, men den falt ikke helt i smak... ?)
(Dyret er truffet i lungepartiet, men noe skrått slik at kulen har gått ut gjennom magen. Det har nok dødd mer eller mindre i flukten, men selv med perfekt treff i lungene kan et så lite og lett dyr som dette "fly" langt før det faller. Det er uansett alltid viktig å finne igjen dyret slik at man som her kan utelukke skadeskyting.)